Literary Ladies Guide (Norsk)

Av Nava Atlas | På | Kommentarer (5)

When Poems on Various Subjects, Religious and Moral av Phillis Wheatley ble utgitt i 1773, det markerte flere viktige prestasjoner. Det var den første boken av en slave som ble utgitt i koloniene, og bare den tredje boka av en kvinne i de amerikanske koloniene som ble utgitt. Følgende er et utvalg av dikt av Phillis Wheatley fra denne samlingen.

Phillis (ikke hennes opprinnelige navn) ble brakt til Nord-Amerika i 1761 som en del av slavehandelen.

Hun ble kjøpt fra slavemarkedet av John Wheatley fra Boston, som ga henne som personlig tjener til sin kone, Susanna. Hun fikk etternavnet til familien, som det var vanlig på den tiden.

En husslave som barn

Fortsatt bare et barn da hun ble gjort til husslav til Wheatleys , Viste Phillis imponerende intellektuell evne. Susanna fikk henne utdannet sammen med døtrene sine, og i løpet av kort tid, Phillis, var hun i stand til å lese Bibelen og skrive engelsk flytende.

Dette var desto mer bemerkelsesverdig i en tid da slaver ble motet fra å lære å lese og skrive, hvis ikke helt forbudt.

I 1773 reiste Phillis til London med herrens sønn, Nathaniel. Der ble hun beundret for sitt litterære talent og posisjon. Selina Hastings, grevinnen av Huntingdon, en venn av familien Susanna Wheatley, finansierte utgivelsen av Phillis bok.

Før denne reisen hadde Boston-forlag nektet å vurdere samlingen for utgivelse, så Poems on Various Subjects , Religious and Moral ble utgitt i London i slutten av 1773. Phillis var omtrent tjue år gammel på den tiden.

Analyser av Phillis Wheatleys poesi

Utforsk disse gode ressursene for analyser av Phillis Wheatleys kropp av poetisk arbeid:

• Phillis Wheatleys Poems
• A Poet Enslaved and Enlightened
• Phillis Wheatleys poetiske bruk av klassisk form og innhold i det revolusjonerende Amerika, 1767 – 1784

Her er diktene du finner i dette innlegget:

• Om å bli brakt fra Afrika til Amerika
• På dyd
• Et farvel til Amerika
• På fantasi
• Til SM, en ung afrikansk maler, om å se verkene hans
• Til University of Cambridge, i New England
• Om døden til en ung dame med fem års alder
• Til en DAME og hennes barn, om sønnen og deres bror død
• En salme til morgenen
• En salme til kvelden

. . . . . . . . . .

Lær mer om Phillis Wheatley, den første afroamerikanske dikteren
. . . . . . . . . .

Forfatterens forord

Følgende dikt ble opprinnelig skrevet til forfatterens fornøyelse, ettersom de var produktene fra hennes fritidsøyeblikk.

Hun hadde aldri tenkt å ha publisert dem; De ville heller ikke ha gjort sitt utseende, men på grunn av mange av hennes beste og mest sjenerøse venner; som hun anser seg selv som under de største forpliktelsene.

Ettersom hennes forsøk på poesi nå sendes til verden, håper det at kritikeren ikke vil kritisere deres mangler alvorlig; og vi antar at de har for mye fortjeneste til å bli kastet til side med forakt, som verdiløse og bagatellmessige innsatser.

Når det gjelder ulempene hun har arbeidet med, med hensyn til læring, trenger ingenting å bli tilbudt, som henne Masterbrev på den neste siden vil i tilstrekkelig grad vise vanskeligheter i denne forbindelse hun måtte møte.

Med alle deres ufullkommenheter blir diktene nå ydmykt underlagt offentlighetens gjennomgang.

. . . . . . . . . .

Om å bli brakt fra Afrika til Amerika.

Det var barmhjertighet som førte meg fra mitt hedenske land,
Underviste min velsignede sjel å forstå
At det er en Gud, at det også er en frelser:
Når jeg forløsningen verken søkte eller visste.
Noen ser vårt sabelløp med hånlig øye,
«Fargen deres er en djevelsk dø.»
Husk, kristne, Negros, svart som Kain,
Kan finpusses og bli med i engeltoget.

……….

On Virtue.

O Du lyse juvelen i mitt mål strever jeg for å forstå deg. Dine egne ord erklærer at visdom er høyere enn en tull kan rekkevidde.
Jeg slutter å lure, og ikke mer forsøke
din høyde tutforske, eller forstå din dype.
Men, min sjel, senk ikke i fortvilelse,
Dyd er nær deg, og med mild hånd
Ville nå omfavne deg, svever over hodet på deg.
Fain ville den tungfødte sjelen med hennes samtale,
Søk deretter, så dom henne for hennes lovte lykke .

lykkebringende dronning, dine tunge tannhjul sprer seg,
Og fører himmelsk kyskhet sammen;
Lo! nå kommer hennes hellige følge ned,
Arrayd i herlighet fra kulene ovenfor.
Delta på meg, dyd, gjennom mine ungdomsår!
La meg ikke være til tidens falske gleder!
Men veiled mine skritt til uendelig liv og lykke.
Storhet, eller godhet, si det jeg skal kalle deg,
For å gi en høyere appellasjon fremdeles,
Lær meg en bedre belastning, en edlere leg,
Å du, tronet med kjeruber i dagens riker!

. . . . . . . . . .

Et farvel til Amerika.

I.

Adieu, New-Englands smilende perler,
Adieu, th flowry plain:
Jeg lar din sjarm oppe, vår,
og frister det brølende hovedet.

II.

Forgjeves for meg flowrets stiger,
Og skryter av sin glorete stolthet,
Mens jeg er her under den nordlige himmelen – sørger jeg for helsefekt.

III.
Celestial maid of rosy fargetone,
Å, la meg føle din regjeringstid!
Jeg mister til ansiktet ditt ser jeg,
Din forsvinnende glede gjenvinner.

IV.
Susannah sørger, og kan heller ikke Jeg bærer
Å se krystaldusjen
Eller merke den ømme fallende tåre
På trist avgangstid;

Kan jeg ikke se
Hennes sjel med sorgopprør
Men la ingen sukk, ingen stønn for meg
Stjel fra det ettertankefulle brystet.

VI.
Forgjeves synger de fjærede krigerne
Forgjeves blomstrer hagen
Og på brystet på våren
puster ut hennes søte parfymer.

VII.
Mens for Britannias fjerne kyst
Vi gråter den flytende sletten,
Og med forbausende øyne utforske
Den vidstrakte hoveddelen.

VIII.
Lo! Helse dukker opp! celestial dame!
Selvtilfreds og rolig,
Med Hebes mantel eller hennes ramme,
Med sjeleglad mien.

IX.
For å markere dalen der London ligger
Med tåkete dampe kronet
Hvilken sky Auroras tusen fargestoffer,
Og skjul hennes sjarm rundt.

X.

Hvorfor, Phoebus, flytter bilen din så sakte?
Så sakte din stigende stråle?
Gi oss den berømte byen å se,
Du herlige konge av dagen!

XI.

For deg , Britannia, jeg trekker meg fra New-Englands smilende felt;
Å se igjen hennes sjarm guddommelige,
Hvilken glede utsiktene gir!

XII.

Men du! Fristelse derfra bort,
Med hele ditt fatale tog,
Forfør heller ikke en gang sjelen min bort,
Av din fortryllende belastning.

XIII.

Tre ganger glad de , hvis himmelske skjold
Sikrer sjelene deres fra skade,
Og falt fristelse på marken
Av all dens kraft avvæpner.

. . . . . . . . . .

Bøker av eller om Phillis Wheatley på Bookshop.org *
Phillis Wheatley: Complete Writings on Amazon *
. . . . . . . . . . .

On Imagination.

Dine forskjellige verk, keiserlige dronning, ser vi,
Hvor lyse former! hvordan dekket med pomp av deg!
Din vidunderlige handlinger i vakker rekkefølge står,
Og alle vitner om hvor kraftig din hånd er.

Fra Helicons nådde høyder deltar,
Ye hellig kor, og mine forsøk blir venner:
Å fortelle henne herlighetene med en trofast tunge,
Dere blomstrende nåd, triumfer i sangen min.

Nå her, nå der, flyr den roving Fancy,
Inntil noen elskede gjenstander treffer øynene hennes,
Hvems silkebånd alle sanser binder,
Og myk fangenskap involverer sinnet.

Fantasi! hvem kan synge din styrke?
Eller hvem beskriver hurtigheten i din kurs?
Sveve gjennom luften for å finne den lyse boligen,
Th empyreal palace of the thundring God,
Vi på dine tannhjul kan overgå vind,
og la det rullende universet ligge bak:
Fra stjerne til stjerne, den mentale optikken,
Måle himmelen og rekke rikene ovenfor.
Der i en visning tar vi tak i den mektige helheten,
Eller med nye verdener forbløffer den ubegrensede sjelen.

Selv om vinteren rynker pannen mot Fancys ra pturd øyne
Feltene kan blomstre, og homofile scener oppstår;
De frosne dypene kan knuse jernbåndene deres,
Og be vannene deres murre over sanden.
Fair Flora kan gjenoppta hennes duftende regjeringstid,
Og med sin flytende rikdom dekker sletten;
Sylvanus kan diffundere sine æresbevisninger rundt,
Og hele skogen kan med løv bli kronet:
Showrs may stiger ned og dugg avslører perlene deres,
og nektar glitrer på den blomstrende rosen.

Slik er din kraft, og dine ordrer er ikke forgjeves,
Å leder av mentaltoget. :
I full perfeksjon blir alle dine verk utført,
Og din septer over tankens riker.
Før din trone bøyer subjekt-lidenskaper,
Av subjekt-lidenskaper sovreign hersker du;
På din befaling skynder glede seg over hjertet,
Og gjennom de glødende venene piler åndene.
Fancy kan nå hennes silkehjul prøve
Å reise seg fra jorden, og feie vidden på høye:
FromTithons seng kan nå Aurorarise,
Kinnene gløder av celesti al dør,
Mens en ren strøm av lys strømmer over himmelen.
Dagens monark jeg kunne se,
Og alle fjellene tippet med strålende gull,
Men jeg lar motvillig fra den behagelige utsikten,
Hvilke Fancy kjoler til glede for Musen;
Vinter stram forbyr meg å streve,
Og nordlige stormer demper den stigende ilden;
De kjølner tidevannet til Fancys rennende hav,
Opphør da, min sang, opphør den ulike lå.

. . . . . . . . . .

Til SM, en ung afrikansk maler, om å se verkene hans.

Å vise den labringende brystets dype hensikt,
og tanke i levende tegn å male,
Når første blyant ga disse skjønnhetene dine,
Og pustefigurer lærte av deg å leve,
Hvordan ga disse potensielle menneskene min sjel glede,
En ny kreasjon farende på mitt syn?
Fortsatt, vidunderlig ungdom! hver edle sti forfølger;
På dødsløse herligheter fikser du din glødende oppfatning:
Fortsatt kan maleren og dikterens ild,
For å hjelpe din blyant og ditt vers konspirere!
Og kan sjarmen til hver serafisk tema
Oppfør dine fotspor til udødelig berømmelse!
Høyt til himmelens lykkefulle underverk
Elate your soul, and raise your wishful eyes.
Thrice happy, når opphøyet til undersøkelse
Det fantastiske by, kronet med endeløs dag,
hvis to seks porter på strålende hengsler ringer:
Celestial Salem blomstrer i endeløs vår.
Rolig og rolig dine øyeblikk glir sammen,
Og kan musa inspirere hver fremtidig sang!
Likevel, med godteri av kontemplasjon velsignet,
Må fred med svake vinger din sjel investere!
Men når disse nyanser av tiden blir jaget bort,
Og mørke ender i evig dag,
På hvilke serafiske tannhjul skal vi bevege oss,
Og se landskapene i rikene ovenfor?
Der skal din tunge i tungt murring strømme,
Og der min mus med tyngre transportglød ;
Ikke mer å fortelle om Damons ømme sukk,
Eller økende utstråling av Auroras øyne;
For edlere temaer krever en edlere belastning,
Og renere språk på den eteriske sletten.
Stopp , mild Muse! nattens høytidelige mørke
Forsegler nå den rettferdige skapelsen for mitt syn.

. . . . . . . . . .

Til University of Cambridge, i New England.

Mens en egenfrykt ber om å skrive,
Musene lover å hjelpe pennen min. ;
Det var ikke lenge siden jeg forlot min opprinnelige strand
Feilens land og egyptiske mørke:
Barmhjertighetens far, var din nådige hånd
Brakte meg i sikkerhet fra de mørke boligene.
Studenter, dere skal gi skanning av høydene
Ovenfor, krysse det eteriske rommet,
Og markere systemene for roterende verdener.
Enda mer, I vitenskapens sønner dere mottar
Den lykksalige nyheten fra budbringere fra heavyn,
Hvordan Jesu blod til din forløsning strømmer.
Se ham med hender utstrakte på korset;
Enorm medfølelse i hans favn lyser;
Han hører spottemenn, og er ikke fornøyd med deres forakt:
Hvilken nådeløs barmhjertighet i Guds Sønn!
Når hele menneskeheten ved synd hadde falt,

Han forordnet å dø for at de kunne stige opp igjen,
Og del med ham i den sublimeste himmelen,
Liv uten død og ære uten slutt.
Impr ove dine privilegier mens de blir,
Dere elever, og hver time innløses, som bærer
Eller god eller dårlig rapport om deg til tyngn.
La synd, det baneful ondskapen til sjelen,
Av deg blir du unngått, og ikke overgitt din vakt en gang;
Undertrykk den dødelige slangen i egget.
Dere blomstrende planter av menneskelig rase guddommelig,
Et Etiop forteller deg at det er din største fiende;
Dens forbigående søthet blir til endeløs smerte,
Og i enorm fortapelse synker sjelen.

. . . . . . . . . .

On the Death of a Young Lady of Five Years of Age.

FRA mørke boliger til rettferdig eterisk lys
Th enrapturd uskyldig har fløyet sin flukt;
På den slags bryst av evig kjærlighet
Hun finner ukjent salighet ovenfor.
Dette kjente, dere foreldre, eller hennes tap beklager,
Hun føler jernhånden til smerte ikke mer;
Dispensasjoner av urettferdig nåde,
Skal gjøre sorger til takknemlig ros;
La da ingen tårer for hennes fremoverstrøm,
Ikke mer nød i vår mørke dal nedenfor,
Hennes morgensol, som steg guddommelig lys,
Ble raskt mantlet med nattens mørke;
Men hør i heavyns blest bowrs din Nancy fair,
Og lær å etterligne språket hennes der.
«Du, Herre, som jeg ser med herlighet kronet,
» Ved hvilket søte navn, og i hvilken stemningsfull lyd
«Vil du bli priset? Serafiske krefter er svake
«Uendelig kjærlighet og majestet å male.
» La deg alle deres yndefulde stemmer heve,
«Og helgener og engler blir med på sangen deres s av ros. ”
Perfekt i lykksalighet hun fra sitt tyngste hjem
Ser ned og smiler lokker til deg å komme;
Hvorfor da, kjære foreldre, hvorfor disse fruktløse stønnene?
Hold igjen tårer, og opphør ditt klagende stønn.
Fri fra en verden av synd og snarer og smerte,
Hvorfor vil du ønske datteren din tilbake igjen?
Nei — bøy resignd.La håpe din sorg styrer,
og sjekk den voksende tumulten i sjelen.
Rolig på den velstående og ugunstige dagen,
Tilbe Gud som gir og tar bort;
Se ham i alle, hans hellige navn æres,
Stå opp dine handlinger, og dine hjerter oppriktige,
Inntil du hadde seilt gjennom livets stormfulle hav,
Og fra dets klipper og ujevn bølger fri,
dere selv, trygt landet på den lykksalige kysten,
Skal bli med din lykkelige baby for ikke å skilles lenger.

. . . . . . . . . .

Til en DAME og hennes barn, ved død av hennes sønn og deres bror.

OERWHELMING sorg krever nå min sang:
Fra døden sprang den overveldende sorgen.
Hva flyter tårene? Hvilke hjerter med sorgoppresten?
Hva sukker på sukk hevder den elskede foreldrenes bryst?
Broren gråter, de ulykkelige søstrene slutter seg til Th økende ve og svulmer opp krystall saltlaken;
De fattige, som en gang hans sjenerøse bounty matet,
Droop, og jammer deres velgjører døde.
I døden ligger vennen, den vennlige følgesvenn,
Og i en død dør den forskjellige komforten!
Th ulykkelig mor ser sanguine rill
Glem å flyte, og naturens hjul står stille,
Men se fra jorden hans ånd langt fjernet,
Og vet ingen sorg husker din best-elskede:
Han, på tannhjul raskere enn vinden,
Har etterlatt dødelighetens triste scener bak
For gleder til denne jordiske tilstanden ukjent,
Og herlighet rikere enn monarkens krone.
Av dydens jevne løp prisen se!
Hvilke lykksalige underverk i sinnet hans utfolder seg!
Men av himmelske gleder synger jeg forgjeves:
Forsøk ikke, muse, den for adventrous belastningen.
Ikke mer i briny showrs , dere venner rundt,
Eller bade leire hans, eller w satte dem på bakken:
Fortsatt gråter du, ønsker deg fortsatt at han skal komme tilbake?
Hvor grusomt å ønske og dermed sørge?
Ikke mer for ham strømmer sorgene,
Men skynd deg å bli med ham på den tyngre bredden,
På gullharper for å stille inn udødelige legg,
Og til din Gud øker udødelige hymner.

. . . . . . . . . .

En salme til morgenen

DELIGT på mine lag, dere noensinne har hedret ni,
Hjelp mine arbeider, og mine stammer foredler;
I jevneste tall helles notatene sammen,
For lyse Aurora krever nå min sang.
Aurora hagler, og alle tusen dør,
Hvilket dekk din fremgang gjennom den hvelvede himmelen:
morgen våkner og bredt utvider strålene,
På hvert blad spiller den milde zephyren;
Harmonisk legger fjærens rase igjen,
Dart det lyse øyet og rist den malte fjæren.
Dere skyggefulle lunder, deres frodige dysterhet
For å skjerme dikteren din fra den brennende dagen:
Calliope våkner den hellige lyra,
Mens dine vakre søstre vifter den behagelige ilden:
Buen, kulene, den spraglede himmelen
I alle sine gleder i min favm stiger.
Se i øst den strålende konge av dagen!
Hans stigende utstråling driver skyggene bort –
Men Oh! Jeg føler at hans glødende bjelker er for sterke,
Og knapt begynt, avslutter th ’abort sang.

. . . . . . . . . .

En salme til kvelden

SNART da solen forlot den østlige hovedstaden
Den skrellende torden rystet den tyngre sletten;
Majestetisk storhet! Fra zephyrens vinge,
puster ut den blomstrende vårens røkelse.
Myk stråling av bekker, fuglene fornyer notene,
Og gjennom luften flyter deres blandede musikk.
Gjennom alt det tunge ns hvilke vakre døer blir spredt!
Men vesten herliggjør seg i den dypeste røde:
Så kan våre bryster med all dyder gløde,
De levende templene til vår Gud nedenfor!
Fyll med ros fra ham som gir lyset,
Og trekker nattens sabelgardiner,
La rolige søvn berolige hvert slitent sinn,
På morgenen til å våkne tyngre, mer forfinet;
Så skal dagens arbeid begynne
Mer ren, mer beskyttet mot syndens snarer.
Nattens ledede septer forsegler mine døsige øyne,
Så opphør, min sang, til den vakre Aurora reiser seg.

. . . . . . . . . .

Mer…

• Dikt om forskjellige emner, religiøse og moralske (1773) i sin helhet om prosjekt Gutenberg
• En analyse av dikt av Phillis Wheatley
• On Phillis Wheatley – Poetry Foundation

. . . . . . . . . .

* Dette innlegget inneholder tilknyttede lenker. Hvis produktet er kjøpt ved å lenke gjennom, mottar Literary Ladies Guide en beskjeden kommisjon, som hjelper med å vedlikeholde nettstedet vårt og hjelper det å fortsette å vokse!

Kategorier: Poesi

1. en så trist historie

   • Det er faktisk … men hva et talent.

2. Det er noe å være enig i.

3. Utmerket arbeid. Takk skal du ha. Mens mange faktorer påvirker dagens poesi, gir det oss nye bevis for studiet og valoriseringen ved å lese om Phillis Wheatley.

   • Takk for kommentaren din, Magdalena. Phillis Wheatley hadde sikkert en unik livshistorie, og det er flott at stemmen hennes fortsatt blir hørt i dag.