En kanal for å trenge ut er en reduksjon i private investeringer som oppstår på grunn av en økning i statlige lån. Hvis en økning i offentlige utgifter og / eller en reduksjon i skatteinntekter fører til et underskudd som finansieres av økt lån, kan lånet øke renten, noe som fører til en reduksjon i private investeringer. Det er en del kontroverser i moderne makroøkonomi om emnet, ettersom forskjellige økonomiske tankegang skiller seg ut fra hvordan husholdninger og finansmarkeder vil reagere på mer statlige lån under forskjellige omstendigheter.
I hvilken grad trenging skjer, avhenger av den økonomiske situasjonen. Hvis økonomien har kapasitet eller full sysselsetting, kan regjeringen plutselig øke budsjettunderskuddet (f.eks. Via stimuleringsprogrammer) kunne skape konkurranse med privat sektor om knappe midler tilgjengelig for investering, noe som kan føre til en økning i renten og reduserte private investeringer eller forbruk. Dermed blir effekten av stimulansen oppveid av effekten av å trenge seg ut. På den annen side, hvis økonomien er under kapasitet og det er et overskudd av midler tilgjengelig for investeringer, vil ikke en økning i statens underskudd føre til konkurranse med privat sektor. I dette scenariet vil stimuleringsprogrammet være mye I sum har endring av regjeringens budsjettunderskudd en sterkere innvirkning på BNP når økonomien er under kapasitet. I etterkant av 2008-krisen på subprime-pantelån holdt den amerikanske økonomien seg godt under kapasitet, og det var et stort overskudd av midler tilgjengelig for investering, så økende budsjettunderskudd satte midler i bruk som ellers ville ha vært inaktiv.
Den makroøkonomiske teorien bak trengsel gir litt nyttig intuisjon. Det som skjer er at en økning i regjeringens etterspørsel etter utlånbare midler (f.eks. På grunn av et underskudd) forskyver etterspørselskurven til utlånbare midler mot høyre og oppover, og øker realrenten. En høyere realrente øker mulighetskostnaden for å låne penger, og reduserer mengden rentesensitive utgifter som investering og forbruk. Dermed har regjeringen «trukket ut» investeringer.
IS-kurven beveger seg mot høyre og forårsaker høyere renter (i) og ekspansjon i den «virkelige» økonomien (real BNP, eller Y).
Hvilke faktorer avgjør hvor mye trenging skjer? Rediger
I hvilken grad rentejusteringer demper produksjonsutvidelsen som følge av økte offentlige utgifter bestemmes av:
- Inntekt øker mer enn renten øker hvis LM (Likviditetspreferanse — Pengemengde ) kurven er flatere.
- Inntekten øker mindre enn renten øker hvis IS (Investment-Saving) -kurven er flatere.
- Inntektene og rentene øker mer jo større multiplikatoren er jo større det horisontale skiftet i IS-kurven er.
I hvert tilfelle er omfanget av tranging større jo mer rente øker når statens utgifter stiger.
Økonom Laura D «Andrea Tyson skrev i J une 2012: «I seg selv forårsaker en økning i underskuddet, enten i form av en økning i offentlige utgifter eller en reduksjon i skatter, en økning i etterspørselen. Men hvordan dette påvirker produksjon, sysselsetting og vekst, avhenger av hva som skjer med rentene. Når økonomien opererer nær kapasitet, får statslån for å finansiere en økning i underskuddet rentene. Høyere renter reduserer eller «fortrenger» private investeringer, og dette reduserer veksten. Argumentet «fortrengning» forklarer hvorfor store og vedvarende offentlige underskudd tar en toll på veksten; de reduserer kapitalformasjonen. Men dette argumentet hviler på hvordan offentlige underskudd påvirker renten, og forholdet mellom statlige underskudd og renter varierer. Når det er betydelig overkapasitet, vil ikke en økning i statlige lån for å finansiere et økning i underskuddet føre til høyere renter og ikke forstyrre private investeringer. I stedet styrker den høyere etterspørselen som følge av økningen i underskuddet sysselsettingen og produksjonen direkte, og den resulterende økningen i inntekt og økonomisk aktivitet i sin tur oppmuntrer til eller «trengsel» i ytterligere private utgifter. Innsamlingsargumentet er det rette for dagens økonomiske forhold. «
To ekstreme tilfeller Rediger
LikviditetsfelleEdit
Hvis økonomien er i en hypotese om likviditetsfelle , kurven «Likviditet-penger» (LM) er horisontal, en økning i offentlige utgifter har sin fulle multiplikatoreffekt på likevektsinntektene. Det er ingen endring i interessen knyttet til endringen i offentlige utgifter, og dermed blir ingen investeringsutgifter avskåret Derfor er det ingen demping av effekten av økte offentlige utgifter på inntekt.Hvis etterspørselen etter penger er veldig følsom overfor renter, slik at LM-kurven er nesten horisontal, har finanspolitiske endringer en relativt stor effekt på produksjonen, mens pengepolitiske endringer har liten effekt på likevektsproduksjonen. Så hvis LM-kurven er horisontal, har ikke pengepolitikken innvirkning på likevekten i økonomien, og finanspolitikken har maksimal effekt.
The Classical Case and crowding outEdit
If LM-kurven er vertikal, da har en økning i offentlige utgifter ingen innvirkning på likevektsinntekten og øker bare rentene. Hvis etterspørselen etter penger ikke er relatert til renten, slik den vertikale LM-kurven tilsier, er det et unikt inntektsnivå der pengemarkedet er i likevekt.
Dermed med en vertikal LM kurve, kan ikke en økning i offentlige utgifter endre likevektsinntektene og bare heve likevektsrentene. Men hvis offentlige utgifter er høyere og produksjonen er uendret, må det være en motregning av de private utgiftene. I dette tilfellet øker renten en mengde private utgifter som tilsvarer økningen i offentlige utgifter. Dermed er det full trengsel hvis LM er vertikal.