Rundt denne tiden i fjor deltok jeg på den årlige Salvation Army-middagen på ‘21’ klubben. Det var en merkelig affære. Spisestuen var fullpakket med velhælte New Yorkere som hadde betalt hundrevis av dollar per tallerken for å lytte til julesanger sunget av en organisasjon dedikert til trengende. Dickens kunne ikke ha skissert en mer spiss sammenstilling av kolliderende verdener.
Restauranten, som nå vil stenge på ubestemt tid etter nesten et århundre i virksomheten, var kjent, komisk dyr – alltid, selv i begynnelsen, da maten bidro til å gjøre stedet populært. Hulllinjene til halvparten av de innrammede tegneseriene på veggene har noe å gjøre med regningen. Men i løpet av de 32 årene jeg var i New York, gikk jeg til ‘21’ så ofte jeg kunne, og jeg hadde ikke noe imot å betale billettprisen. I motsetning til andre dyre restauranter på Manhattan kom et måltid på 21 med uendelige lag med atmosfære og ren, ufiltrert New York-historie.
På Salvation Army-middagen, min kone og jeg. bestilte den berømte burger og kyllinghash, de to tingene jeg spiste regelmessig fordi de var klassiske retter som aldri forlot menyen – og de var to retter jeg hadde råd til. Vi skyllet dem ned med Southsides, en cocktail ‘21’ likte å late som den hadde oppfunnet. Det gjorde det ikke, men baren laget likevel flere av dem enn noen annen restaurant i verden, og gjorde dem bedre.
Øynene mine drev over hodene på de sølvhårede festene og deres marinejakker til opprøret av bedriftens tchotchkes som henger fra taket – lastebiler og fly og hjelmer som representerer de forskjellige selskapets faste har kjørt gjennom årene. (De berømte plenjockeyene som står vakt utenfor, er også pyntegjenstander som er etterlatt av lånetakere.) Jeg flyttet blikket mot den store klokken som satt over et bankett midtrom. Den fiktive avisspaltisten J.J. Hunsecker sitter under den i filmen Sweet Smell of Success, og jeg ba om bordet når det var mulig. (Det er faktisk tabell 21.) Over baren husket jeg en samtale med den avdøde avismannen og forfatteren Sidney Zion, som pined i dagene da røyking fremdeles var tillatt og baren – en stående bar uten avføring – var tre -dyp og oppslukt av en tåke av egenbetydning.
I nærheten, ved inngangen til spisestuen, var det tidligere innlegget til Bruce Snyder («Mr. Bruce»), den pin-stripete, Fransk mansjett, mangeårig daglig leder, som kjøpte alle klærne sine hos Bergdorf Goodman. Etter å ha blitt ansatt av de opprinnelige eierne – familiene Kriendler og Berns – var han til han ble pensjonist, den siste levende lenken til spisestedets opprinnelse. Utover hans stand var herrenes bad, veggene dekorert med veggmalerier av kunstneren Charles «Top Hat» Baskerville av velkledde edwardianske menn og kvinner som avlaste seg på fantastiske måter. Når jeg trente øynene tilbake på baren, skjelvde jeg for å se om den mangeårige bartenderen Tara Wright var der; hvis hun var det, kunne jeg være sikker på å få en skikkelig laget, veldig stor og veldig stiv gin-martini.
Endelig den kvelden så jeg over venstre skulder til kjøkkendørene, som også var slik en kom til det som uten tvil er det mest berømte rommet på 21 og det mest håndgripelige beviset for dets lovløse snakkesalige fortid. Bak en 5.000 pund murstein, som bare ble aktivert når en lang metallstang ble satt inn i et minutthull, lå restaurantens overflødige vin- og brennevinlager samt en privat spisestue. Det var her (teknisk ved 19 West 52nd Street) at Kriendlers og Bernses gjemte spriten sin fra Feds under forbud. Senere gjorde ‘21’ en praksis med å beholde private beholdninger for sine favoriserte gjester; strødd blant stativene er aldri påståtte flasker for Frank Sinatra, Joan Crawford, Sammy Davis Jr., Richard Nixon og Jackie Kennedy.
Det mystifiserte meg alltid når folk fortalte meg de tenkte på 21 som tett, gammel hatt, kjedelig. ‘21’-klubben jeg kjenner er ren magi, en tidsmaskin satt sammen over et århundre og befolket med den mest omgjengelige og underholdende samlingen av spøkelser man kan tenke seg. Ja, det er et klubbhus for politikere og industrikapteiner, men det er også der den evig berusede romanforfatteren John O’Hara sloss med skuespilleren Paul Douglas eller forfatteren Brendan Gill eller hvem han tilfeldigvis skrotet med den uken; der ordfører Jimmy Walker underholdt sin elskerinne, showgirl Betty Compton, i kjelleren; der en ung Hemingway hadde sex med en gangsters moll i trapperommet; der ledelsen kjøpte 750 000 kubanske sigarer til sine gjester rett før Castro overtok; der den anerkjente agenten Swifty Lazar knuste et glass i det skallede hodet til filmskaper Otto Preminger. Den ble født av kriminalitet, og for en stund beholdt den en strek av raffishness.
De siste årene så det ut til at 21 overlevde til tross for seg selv.Det har vært eid siden 1995 av Orient-Express Hotels, Ltd. (nå Belmond, Ltd.), et Bermuda-basert gjestfrihetskonglomerat. Orient syntes aldri å verdsette den sjeldne juvelen den hadde i hendene og laget mange feilhull. Den rev den vakre originale linjen og erstattet den med en kortere replika for å klemme inn noen flere bord. Den byttet ut den elegante stuen foran for en ny, moderne bar som passer til et regionalt Radisson. Og etter hvert som årene gikk, syntes personalet og PR-antrekkene som reiste stedet å vite mindre og mindre om eiendommens lange historie.
Selv lukking er nysgjerrig. Noen har spekulert i at detaljene i kunngjøringen – alle ansatte vil offisielt bli avsluttet 9. mars – betyr at dette ikke er en typisk pandemirelatert avslutning, men i stedet en mulighet for ledelsen til å oppløse sine ansattes fagforening. En pressemelding fra restauranten leste, vagt, at Belmond «utforsker potensielle muligheter som vil tillate 21 Club å forbli en levedyktig virksomhet på lang sikt, samtidig som den beholder sin særegne karakter.» Hvem vet hva det betyr? Kanskje det blir et sjeldent utleieanlegg eller utvider seg videre til Epcot Center-versjonen av det tidligere jeget. Eller kanskje det offisielt blir konvertert til den eksklusive klubben navnet alltid antydet til. >
Uansett hva som skjer, er det dessverre treffende at 21-klubben, en institusjon som ble født av Prohibition, skulle gå bort nå, nøyaktig 100 år etter at forbudet begynte. Den tiden i amerikansk historie tørket ut bort dusinvis, om ikke hundrevis av serverings- og drikkeikoner som ikke kunne overleve når de ble fratatt retten til å selge alkohol. byen befinner seg igjen.
New York vil naturligvis gjenoppbygge. Men gjør ingen feil: Det er ingen erstatning for 21 klubben som den pleide å være. Stedet den okkuperte i serveringen i New York landskapet kan ikke fylles. Det er den siste rest av Swing Street, den voldsomme strekningen av 52nd St. reet som en gang var foret med jazzklubber og forskjellige andre utesteder. Det er det siste store Gotham-leddet som begynte livet som en speakeasy – Chumley’s er borte, Bills Gay Nineties er borte. Og selv etter alle disse tiårene, og til tross for regelmessig latterliggjøring av matmediene, er 21 fremdeles uten tvil den New Yorks mest berømte restauranten. det var så mange enestående detaljer du aldri ville glemme. Spenningen begynte da du passerte gjennom den berømte jernporten, en like ikonisk inngangsport som i byen. De fortsatte gjennom de påfølgende sirkler av undring: messingdørene, den gamle trakkåksjekken og de rød-hvite rutete dukene og videre inn i den tette, grottolike spisestuen.
Selvfølgelig skjedde den første spennende detalj før du til og med ankom. Det var i navnet. Natten var i ferd med å bli bedre fordi du skulle ‘21. ’