Olaf II Haraldsson, også kalt Saint Olaf, norsk Hellig-Olav, (født c. 995 — død 29. juli 1030, Stiklestad, Norge; festdag 29. juli ), den første effektive kongen i hele Norge og landets skytshelgen, som oppnådde et 12-års pusterom fra dansk dominans og i stor grad økte aksept av kristendommen. Hans religiøse kode fra 1024 anses å representere Norges første nasjonale lovgivning.
Sønnen til herren Harald Grenske og en etterkommer av den norske herskeren Harald I Fairhair, ble Olaf oppdratt som en hedning og ble vikingekriger i Baltikum. Han kjempet mot engelskmennene i 1009–11, men assisterte den engelske herskeren Ethelred (Aethelred) II den uklare mot danskene i 1013. Da den danske kongen Sweyn (Svein) jeg fikk fordelen i England, dro Olaf til Spania og også til Frankrike , der han ble døpt i Rouen (1013).
Da han kom tilbake til Norge i 1015, erobret Olaf territorium som tidligere hadde vært holdt av Danmark, Sverige og den norske jarlen Haakon av Lade; innen 1016 hadde han konsolidert sitt styre i hele Norge. I de påfølgende 12 årene bygde han sin støttebase blant aristokratiet i det indre og presset ubønnhørlig for å akseptere kristendommen ved å bruke misjonærer han hadde med seg fra England. Den norske kirke kan dateres fra 1024, da Olaf og hans kirkelige rådgiver, biskop Grimkell, presenterte en religiøs kode ved Moster.
Olaf løste sin konflikt med den svenske kongen Olaf Skötkonung innen 1019 og gikk sammen med kongesønnen Anund Jakob da Canute, konge av England og Danmark, truet med å erobre Norge. Canutes kontroll over handelsrutene vest for Norge, og utsiktene til å herske mer indirekte enn Olaf hadde gjort, vant støtte fra ledende norske høvdinger. Canute tvang Olaf til å flykte til Russland (1028), der den norske herskeren tok tilflukt med sin svenske kones slektninger.
Olaf forsøkte å gjenerobre Norge i 1030 med hjelp fra Anund Jakob, men ble beseiret av en overlegen norsk bonde og dansk hær i slaget ved Stiklestad (1030), en av de mest berømte kamper i eldgamle norrøne historie. Olafs popularitet, hans kirkearbeid og legendariske aura som omringet hans død, som angivelig var ledsaget av mirakler, førte til hans kanonisering i 1031. Hans popularitet spredte seg raskt; kirker og helligdommer ble bygget til hans ære i England, Sverige og Roma. Han var den siste vestlige helgenen som ble akseptert av den østlige ortodokse kirken.