Finn kilder: «Man» s Search for Meaning «- nyheter · aviser · bøker · lærde · JSTOR (november 2011) (Lær hvordan og når du skal fjerne denne malmeldingen)
Frankl identifiserer tre psykologiske reaksjoner opplevd av alle innsatte i en eller annen grad: (1) sjokk under den første opptaksfasen til leiren, (2) apati etter å ha blitt vant til leirens eksistens, der den innsatte bare verdsetter det som hjelper seg selv og vennene sine å overleve, og (3) reaksjoner av depersonalisering, moralsk misdannelse, bitterhet og desillusjon hvis han overlever og blir frigjort.
Frankl konkluderer med at meningen med livet finnes i hvert øyeblikk av livet; livet slutter aldri å ha mening, selv ikke i lidelse og død. I en gruppeterapisesjon under en masse som ble påført leirens innsatte som forsøkte å beskytte en anonym medfange mot dødelig gjengjeldelse fra myndighetene, ga Frankl tanken om at for alle i en alvorlig tilstand er det noen som ser ned, en venn, familie medlem, eller til og med Gud, som ville forvente å ikke bli skuffet. Frankl konkluderer ut fra sin erfaring at en fanges psykologiske reaksjoner ikke bare er et resultat av forholdene i hans liv, men også fra valgfriheten han alltid har selv i alvorlig lidelse. Det indre grepet en fange har på sitt åndelige selv stoler på å ha et håp i fremtiden, og at når en fange en gang mister det håpet, er han dømt.
Frankl konkluderer også med at det bare er to raser av menn , anstendige menn og uanstendig. Ingen samfunn er fri for noen av dem, og dermed var det «anstendige» nazivakter og «uanstendige» fanger, særlig kapoen som ville torturere og misbruke sine medfanger for personlig vinning.
Hans avsluttende skriftsted i første del beskriver de innsattes psykologiske reaksjon på deres frigjøring, som han skiller inn i tre stadier. Den første er depersonalisering – en periode med omjustering, der en fange gradvis vender tilbake til verden. I utgangspunktet er de frigjorte fangene så følelsesløse at de ikke klarer å forstå hva frihet betyr, eller å reagere følelsesmessig på den. En del av dem mener at det er en illusjon eller en drøm som vil bli tatt fra dem. I sin første razzia utenfor det tidligere fengselet innså fangene at de ikke kunne forstå glede. Blomster og virkeligheten av friheten de hadde drømt om i årevis var alle surrealistiske, ikke i stand til å bli forstått i deres depersonalisering.
Kroppen er det første elementet som bryter ut av dette stadiet og reagerer med store lyster av spiser og ønsker mer å sove. Først etter delvis påfylling av kroppen er sinnet endelig i stand til å svare, da «følelsen plutselig brøt gjennom de rare båndene som hadde holdt den tilbake» (111).
Dette begynner den andre fasen, der er en fare for deformasjon. Når det intense trykket på sinnet frigjøres, kan mental helse bli truet. Frankl bruker analogien til en dykker som plutselig frigjøres fra trykkammeret sitt. Han forteller historien om en venn som umiddelbart ble besatt av å utlevere den samme volden i dommen over sine overgripere som de hadde påført ham.
Da de kom hjem, måtte fangene slite med to grunnleggende opplevelser som kunne også skade deres mentale helse: bitterhet og desillusjon. Den siste fasen er bitterhet over den manglende responsen til verden utenfor – en «overfladiskhet og mangel på følelse … så ekkelt at man til slutt følte at man skulle krype inn i et hull og verken høre eller se mennesker lenger» (113). Verre var desillusjon, som var oppdagelsen av at lidelse ikke ender, at den etterlengtede lykken ikke vil komme. Dette var opplevelsen til de som – som Frankl – kom hjem for å oppdage at ingen ventet på dem. Håpet som hadde opprettholdt dem gjennom hele tiden i konsentrasjonsleiren var nå borte. Frankl siterer denne opplevelsen som den vanskeligste å overvinne.
Etter hvert som tiden gikk ble fangens opplevelse i en konsentrasjonsleir endelig ingenting annet enn et husket mareritt. Dessuten kommer han til å tro at han har ingenting igjen å frykte mer, «bortsett fra sin Gud» (115).