Du trenger ikke ha på deg skjerf.
Foto: Breslavtsev Oleg /
Mens de fleste tyrker er muslimer, det er en sekulær, ikke muslimsk stat. Det betyr at det ikke er noen kleskode som er satt av myndighetene, og kvinner kan fritt velge hva de bruker. Som et resultat spenner islamske klesstil fra dyrt fasjonable designer solbriller på toppen av det siste innen friske off-the-runway skjerf, til de svarte tallene fra topp til tå som ofte er omtalt i nyhetsrapporter om denne siden av verden. / p>
Det media ikke viser er at tesettür (beskjeden kjole) i Tyrkia konkurrerer med miniskjørt og hotpants . Ansikts- og kroppspiercing, sammen med tatoveringer, er nå også raseri blant kule, unge innbyggere i Istanbul og Ankara.
Når det er sagt, trenger du å dekke over når du besøker moskeer, så ingen korte skjørt eller bukser, bare skuldre eller armer. I tillegg må du være oppmerksom på at majoriteten av befolkningen fremdeles er ganske konservativ når det gjelder å vise overflødig kjøtt. Å kle seg beskjedent er veldig verdsatt, men husk at du ikke trenger å bruke skjerf, med mindre du virkelig vil.
Tyrkere snakker ikke arabisk.
Det nasjonale språket i Tyrkia er tyrkisk, et medlem av den tyrkiske språkfamilien. Tilbake i 1928 ble ottomansk tyrkisk, som brukte mange arabiske og persiske ord, erstattet av språket som snakkes i dag. Ottomansk skrift ble forlatt for det latinske alfabetet, og fra 1932 introduserte den tyrkiske språkforeningen mange lenge glemte tyrkiske ord.
Derfor ligner moderne tyrkisk lite på arabisk, selv om noen arabiske ord fortsatt er i bruk. Og som med mange språk, har fremmede ord blitt adoptert til den tyrkiske lexis når teknologisk og kulturell utvikling har gjort nytt ordforråd nødvendig. Mye av det franske jeg kjenner, som «gare» (stasjon) og «billet» (billett), lærte jeg da jeg begynte å snakke tyrkisk.
Utenfor turistsentrene. , Engelsk snakkes ikke så mye.
Foto: John Wreford /
Jeg bor i et veldig tyrkisk nabolag, og hvis jeg vil bli forstått, må jeg snakke det lokale språket. Derimot tilbringer turister mesteparten av tiden sin i Sultanahmet, Kappadokia eller feriebyene ved Middelhavet og Egeerhavet. De fleste tyrkerne de møter der, arbeider innen turisme, så de snakker alle engelsk så vel som flere andre språk.
Falafel er ikke tyrkisk mat.
Som kameler (som, i motsetning til populær tro, tyrkere spiser ikke), falafel er en annen import til landet. Begge kommer fra Midtøsten, men mens kameler ble brakt over for århundrer siden, er falafel en nylig ankomst. Utseendet på den tyrkiske kulinariske scenen skyldes i stor grad den amerikanske hipstertrenden som rammer landet, spesielt i Istanbul. I tillegg til de skjeggete spadeformede skjeggene som har erstattet geiter på ansiktene til de tyrkiske unge mennene rundt byen, har falafelutsalg åpnet seg over hele byen. Imidlertid kan de fleste av mine tyrkiske venner ta det eller forlate det, og flertallet av kundene kommer fra expat og utenlandske studentpopulasjoner. Fordrevne syrere som nå bor i Tyrkia elsker også falafel og nyter det sammen med hummus, men inntil for noen år siden var den eneste måten du ville ha klart å få enten å fly hjem.
Tyrkia er ikke et land i Midt-Østen.
Foto: Nikolay Antonov /
Selv om Tyrkia er i nærheten av Midtøsten, er det ikke i Midtøsten. Det ligger delvis på det europeiske kontinentet og overveiende på det asiatiske.
Tyrkisk gjestfrihet er legendarisk.
Du vil bli tatt imot av folk du nettopp har møtt, snakket med mer mat og drikke enn du sunt kan konsumere, og føle at du har funnet et permanent nytt hjem.
Men ikke overskrid din velkomst. Et populært tyrkisk ordtak sier: «En gjest er som en fisk, begge begynner å lukte etter tre dager», og du vil ikke bli en fisk, gjør du?
Vi har en helt annen betydning av å være «i tide.»
Foto: IV.andromeda /
I Tyrkia er det en veldig flytende konsept, avhengig av trafikk, individuell stemning, og om det har skjedd en familiekrise. Familie har alltid forrang i Tyrkia og brukes ofte som en unnskyldning for å være for sen, endre møteplass eller til og med ikke dukke opp i det hele tatt. Hvis noen forteller deg at de, eller hva du enn venter på, vil være fem til ti minutter til, må du ikke forvente at noe dukker opp i minst en halv time.
Når det gjelder å få veibeskrivelse, foretrekker folk å fortelle deg hva som helst, selv om det er galt, i stedet for å innrømme de vet ikke.
Før du drar ut, er det viktig å alltid spørre tre forskjellige mennesker om veien, og gå med informasjonen som flertallet er enige om. Du må heller ikke anta at Google maps får deg dit du vil. I et land der folk orienterer seg etter steder i stedet for gatenavn, er det langt mer pålitelig å vite hvor en kaffebar, bar eller sykehus ligger. 