Å prøve å plukke ut favorittscener fra Hot Rod er mildt sagt vanskelig. Hele filmen består av det ene øyeblikket av inspirert galskap etter det andre, med flere visninger som kreves for å få øye på hver morsomme berøring. Når det er sagt, er det åpenbare standouts. Rod’s Footloose-inspirerte punchdance gjennom skogen mens han utarbeider sine sinneoppgaver, som kulminerer i et tilsynelatende endeløst fall nedover et fjell, løfter filmen til klassisk status helt alene. En improvisert feel-good parade gjennom hjembyen, til melodien til John Farnhams rørende hit You’re The Voice, starter morsomt og blir hysterisk når det plutselig blir til et apokalyptisk opprør som våre helter knapt slipper unna. Will Arnett har i mellomtiden ikke en enorm mengde screentime som Denises djevelske kjæreste, Jonathan, men hans siste utseende er et meme-verdig genistrek for godt til å ødelegge her. Så, selvfølgelig, er det den uskyldige setningen «kule bønner», som sender Rod og Kevin til det som bare kan beskrives som et dadaistisk mellomspill nesten like splittende som Duchamps urinal. Sannsynligvis ikke den ideelle scenen for å vinne over nykommere, med mindre de re Reeves og Mortimer-fans, altså.
Hot Rods musikk er et høydepunkt, som du forventer av en Lonely Island-film. Det meste av Europas LP fra 1986, The Final Countdown, er der inne et sted og sammen med andre soft-rock-hymner av slike som Cutting Crew og Moving Pictures, kunne ikke vært bedre valgt. Josh Homme og Queens of the Stone Age dukker til og med opp – forkledd som glamrockband Gown – for å følge Rods store hopp med en original sang, Head Honcho, som er like bombastisk som håper du. Trevor Rabin (of Yes fame) gir et fantastisk synth-lydspor som passer perfekt inn i filmens referanser fra midten av 80-tallet.