Definisjon av Frame Story
Frame story er en historie satt i en historie, fortelling eller film, fortalt av hoved- eller birolle. En karakter begynner å fortelle en historie til andre tegn, eller han setter seg ned for å skrive en historie og forteller detaljene til publikum. Denne teknikken kalles også en «frame narrative», og er en veldig populær form for litterær teknikk som brukes i historiefortelling og fortelling.
Rammefortelling finnes vanligvis i romaner, skuespill, dikt, TV, filmer, musikaler og opera. Det er en samlende fortelling der en eller flere relaterte historier vises. For eksempel, i Homers Odyssey, forteller Odysseus om sin vandrende opplevelse i hoffet til kong Alcinous, eller hans besøk på øya til en trollmann.
Eksempler på rammehistorie i litteraturen
Eksempel 1: Frankenstein (av Marry Shelley)
Det er flere eksempler på denne teknikken som brukes av Marry Shelley i romanen hennes, Frankenstein. Hun har gitt flere innrammede historier i denne romanen. For eksempel beskriver Robert Walton en historie – fortalt av Frankenstein, – i sine brev som han skriver til sin søster. Frankensteins historie inneholder historien om en skapning, og skapningens historie inneholder kort historien om familien han har bodd sammen med.
Eksempel 2: Inception (av Christopher Nolan)
I filmen Inception inngår Leonardo DiCaprio en drøm om Cillian Murphy for å legge inn en idé i underbevisstheten. Leonardo sovner ham i en drøm, og følger ham til et andre lag med drøm som snart gir vei til en annen drøm. I den innerste drømmen blir Leonardo blåst ut og går inn i en endeløs drøm – «limbo» – som kan vare i all evighet, men bare noen få sekunder går i en virkelig verden. Leonardo våkner til slutt gjennom lag med drømmer og føler seg som om år har gått bort, og vendte tilbake til sitt våkne liv.
Eksempel nr. 3: Titanic (av James Cameron)
I filmen Titanic, en eldre kvinne Rose begynner filmen med å fortelle en historie om reisen hennes i Atlanterhavet. Når leseren kommer inn i hennes fortelling, befinner han seg i året 1912, der historien begynner. Bare noen få ganger kommer leserne tilbake til den eldre Rose for å komme i kontakt med sin opplevelse; imidlertid slutter filmen som den begynner. Dette kalles innrammingsteknikk der forfatteren forteller en historie i en historie.
Eksempel # 4: The Canterbury Tales (av Geoffrey Chaucer)
I Canterbury Tales har Geoffrey Chaucer brukt rammefortelling og brakt forskjellige karakterer, som hver forteller en historie. Denne pilegrimsrammen sto ry samler en rekke historiefortellere, som fremstår med levende personlighetstrekk, og bygger opp dramatiske forhold til hverandre og med historiene de forteller. General Prologue er den delen av dette diktet som omhandler rammefortelling.
Eksempel nr. 5: (Wuthering Heights (av Emily Bronte)
Wuthering Heights, som Frankenstein, har også rammehistorier Emily Bronte introduserer Mr. Lockwood som den første fortelleren, som skildrer sitt besøk i Wuthering Heights, og fortellingen skifter til perspektivet til Mr. Dean, som beskriver godsets historie. Leserne blir introdusert for alle hovedkarakterene. p>
Denne byttingen i fortelling er veldig nyttig, da den forbinder nåtiden med fortiden. Mr. Lockwood prøver å finne ut hva som kunne ha skjedd tidligere som gjorde de nåværende beboerne i eiendommen deprimerte og sta. Dean gir imidlertid informasjon om fortiden, noe som fikk tegnene til å forvandle seg på denne måten.
Eksempel # 6: Heart of Darkness (av Joseph Conrad)
I Conrads roman, Heart of Darkness, det er to fortellere: (1) den anonyme passasjeren som reiser på et lystskip og lytter til historien om Marlowe; og (2) Marlowe selv. Den første fortelleren, på vegne av fire andre passasjerer, bruker førstepersonen flertall. Marlowe, derimot, forteller historien sin i første person, og beskriver hva han har sett og opplevd. Dette gir en kommentar til hele historien, som fungerer som en rammehistorie.
Funksjonen til Frame Story
Denne litterære teknikken bruker innebygde fortellinger, som gir leserne en kontekst om hovedfortellingen. . Rammehistorie fører leserne fra den første historien til den andre. Dette er en slags veiledning som etablerer konteksten for en innebygd fortelling, og hjelper forfatteren med å skape en kontekst for å tolke en fortelling. Det gir også flere perspektiver til leserne i en historie, så vel som om historien. Disse flere perspektivene gir leserne mer informasjon om karakterene angående deres følelser, tanker og motivasjoner.